Journey to the Temple Within

[Thomas Gramstad]

Tal Coleman: Journey to the Temple Within

Denne CD-platen kan bli krevende å anmelde, for den tar med
lytteren til ordløse steder. Men man må jo prøve!

La oss begynne med noen data:

Denne platen er tatt opp i Vigeland-mausoleet på Slemdal i Oslo,
et magisk sted for musikk med et ekko som varer i opptil 45
sekunder. (Om du ikke har vært der og hørt din egen stemme,
har du definitivt noe til gode!
Se: http://www.emanuelvigeland.museum.no/ ).

Dette stedet krever mye av musikere i forhold til å balansere
rytme, klanger, utviklingstempo etc. ut fra stedets føringer.

Tal Coleman er fra Israel og bor i Norge. Hennes hovedinstrument
er fløyter, spesielt bansuri (indisk bambusfløyte) og dessuten
shakuhachi (japansk bambusfløyte) og indianske fløyter. Hun har
studert hos Pandit Hari Prasad Chaurasia. Hun er også
overtonesanger og har lært av bl.a. David Hykes.

Platen består av 14 spor, ca. halvparten med kun fløyte, den
andre halvparten med fløyte kombinert med andre instrumenter
og vokal (mannlig kor). Koret består av Tor Paulsen, Christian
Hauge og Bjørn Erik Noremsaune, og deltar på to av sporene (8
og 13). På spor 6 spiller Bjørn Erik Noremsaune didjeridu. På
spor 11 spiller Tal Coleman gong i tillegg til bansuri. Og på
spor 10, Fujara, spiller Tor Paulsen fujara.

Det unike og lite kjente instrumentet fujara er en bass
overtonefløyte fra det slovakiske høylandet. Det er en helt
karakteristisk lyd du ikke glemmer - og du kan høre den her:
www.fujara.sk . Fujara brukes i økende grad innen verdens-
og fusjonsmusikk og dessuten innen visse typer chill-out og
trance-inspirert dansemusikk. Og naturligvis i slovakisk
tradisjonsmusikk.

Alle disse instrumentene som brukes på dette albumet har en
rik sammensetning av overtoner og interferens, som naturligvis
forsterkes kolossalt av stedets akustiske egenskaper. Noe
som også krever mye av dem som har gjort opptak og
lydredigeringsarbeid. Opptak er gjort av Tor Linløkken
(Living Dreamtime) og redigering av Fernando Txai (Wuante).

Det er lagt ned mye arbeid i coveret. Bilder i behagelige og
varme orange-brune-gule-grønne jordfargetoner omgir tekster
som forteller en blanding av historie og myter om de ulike
fløytetypene, som gir en følelse av deres egenart og bidrar
til opplevelsen av musikken. Her får vi bl.a. poeten og
filosofen Rumis tanker om bansuri og spirituelle kvaliteter,
og indianske myter om fløyteguden Kokopelli.

Men for meg var omtalen av shakuhachi aller mest slående.
Japanske Zen-munker brukte shakuhachi i sin meditative
praksis, for å oppnå full bevissthet og tilstedeværelse i
øyeblikket gjennom enpust-meditasjon (kisoku). Fokus
holdes på den ene pusten du holder på med, og
musikkinstrumentet er primært et hjelpemiddel til dette --
musikken du skaper ved å gjøre dette er nærmest et
biprodukt. Dette kalles suizen: blowing Zen, blåsende Zen,
og musikken som fremkommer gjennom en slik prosess kalles
Honkyoku Music. Dette uttrykkes i Ichion Jobutsu: "Become
Buddha in one sound", "the state of absolute sound", der
man er ett med instrumentet og øyeblikket. I vestlig
psykologi snakker man ofte om "peak experience" som kan
være beslektet. Enpust-meditasjon kan selvsagt utføres med
mange andre blåseinstrumenter, og for min egen del kjenner
jeg igjen dette fra praksis med å spille didjeridu.

Etter mye om og men får jeg omsider prøve å si litt om
selve musikken på platen. :)

En av mine favoritter er spor 3 Himalaya, som fremkaller
en følelse av mye rom og luft. De som har hørt Nawang
Khechog, den tibetanske bambusfløytemesteren, vet hva
jeg mener. Denne kvaliteten i musikken skapes antagelig
vel så mye av pausene og oppholdene i musikken som lyden.
Uansett hvordan det gjøres, så er denne kvaliteten
tilstede her -- og i stor variasjon gjennom hele platen.
Andre spor skaper for eksempel en tilsvarende følelse av
dybde og det å gå ned i noe. Det gjelder spesielt spor 5
Mysteries og spor 7 From the Depth. Disse bringer tankene
(eller snarere: følelsene) til Volker Kaczinskis The
Mystery of the Rose, som beveger seg gjennom det samme
emosjonelle landskapet. På disse sporene spilles altså
kun bansuri.

Spor 9 Sri Krishna er et indisk tradisjonsstykke, og her
står en rytme i fokus, man kjenner den indiske
raga-tradisjonen i bakgrunnen. To israelske tradisjonsstykker,
spor 2 og 12, høres ut som de forteller hver sin historie. 
Vi snakker fremdeles om spor med kun bansuri. Spor 14 The
Source konkluderer platen og samler de ulike
bevegelsesretningene.

Innimellom disse rene bansuri-sporene er andre spor med
flere instrumenter, vokal, og andre fløyter, som nevnt
foran/ovenfor, og de står ikke noe tilbake for bansuri-sporene.
I sin helhet utgjør denne platen en spennende reise innover
(som kan være både nedover, oppover, bortover ...) i indre,
ordløse rom og landskap og er hermed anbefalt.

Platen kan kjøpes direkte fra Tal Coleman (NOK 150 + porto)
healingsound at gmail.com / mobil: 4155 1513
Se også Tal Colemans nettsted:
http://www.myspace.com/talcoleman

PS:
Forøvrig kan det nevnes at Tal Coleman har slippkonsert for
den nye CD'en i Oslo 2. mars. Se nærmere info på
http://www.spirituellkultur.org/concerts/talcoleman-journeycd2008concert.jpg

Thomas Gramstad
thomas at gramstad.no